publicerad: 2015
bemyndigande
be·mynd·ig·ande
substantiv
~t ~n bemyndiga
| Singular | |
|---|---|
| ett bemyndigande | obestämd form |
| ett bemyndigandes | obestämd form genitiv |
| bemyndigandet | bestämd form |
| bemyndigandets | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| bemyndiganden | obestämd form |
| bemyndigandens | obestämd form genitiv |
| bemyndigandena | bestämd form |
| bemyndigandenas | bestämd form genitiv |


