publicerad: 2015
ruffighet
ruff·ig·het
substantiv
~en ~er • till ruffig 1,2
| Singular | |
|---|---|
| en ruffighet | obestämd form |
| en ruffighets | obestämd form genitiv |
| ruffigheten | bestämd form |
| ruffighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| ruffigheter | obestämd form |
| ruffigheters | obestämd form genitiv |
| ruffigheterna | bestämd form |
| ruffigheternas | bestämd form genitiv |


