publicerad: 2015
stridighet
strid·ig·het
substantiv
~en ~er • till stridig 1,2
| Singular | |
|---|---|
| en stridighet | obestämd form |
| en stridighets | obestämd form genitiv |
| stridigheten | bestämd form |
| stridighetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| stridigheter | obestämd form |
| stridigheters | obestämd form genitiv |
| stridigheterna | bestämd form |
| stridigheternas | bestämd form genitiv |


