publicerad: 2015
verbalitet
verb·al·itet
[‑ite´t]
substantiv
~en ~er • till verbal 2
| Singular | |
|---|---|
| en verbalitet | obestämd form |
| en verbalitets | obestämd form genitiv |
| verbaliteten | bestämd form |
| verbalitetens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| verbaliteter | obestämd form |
| verbaliteters | obestämd form genitiv |
| verbaliteterna | bestämd form |
| verbaliteternas | bestämd form genitiv |


