publicerad: 2015
habitation
hab·it·at·ion
substantiv
~en ~er • bebyggelseenhet, boningshus, gård
| Singular | |
|---|---|
| en habitation | obestämd form |
| en habitations | obestämd form genitiv |
| habitationen | bestämd form |
| habitationens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| habitationer | obestämd form |
| habitationers | obestämd form genitiv |
| habitationerna | bestämd form |
| habitationernas | bestämd form genitiv |


