publicerad: 2015
omyndighet
o|mynd·ig·het
substantiv
~en • till myndighet 2 o- 1
| Singular | |
|---|---|
| en omyndighet | obestämd form |
| en omyndighets | obestämd form genitiv |
| omyndigheten | bestämd form |
| omyndighetens | bestämd form genitiv |


