publicerad: 2015
orienterare
orient·er·are
[‑e`r‑]
substantiv
~n; pl. ~, best. pl. orienterarna • till orientera 3
| Singular | |
|---|---|
| en orienterare | obestämd form |
| en orienterares | obestämd form genitiv |
| orienteraren | bestämd form |
| orienterarens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| orienterare | obestämd form |
| orienterares | obestämd form genitiv |
| orienterarna | bestämd form |
| orienterarnas | bestämd form genitiv |


