publicerad: 2015
rimmare
rimm·are
substantiv
~n; pl. ~, best. pl. rimmarna • till rimma 1
| Singular | |
|---|---|
| en rimmare | obestämd form |
| en rimmares | obestämd form genitiv |
| rimmaren | bestämd form |
| rimmarens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| rimmare | obestämd form |
| rimmares | obestämd form genitiv |
| rimmarna | bestämd form |
| rimmarnas | bestämd form genitiv |


