publicerad: 2015
irritation
ir·rit·at·ion
substantiv
~en ~er • onormal el. obehaglig retning; retad sinnesstämning
| Singular | |
|---|---|
| en irritation | obestämd form |
| en irritations | obestämd form genitiv |
| irritationen | bestämd form |
| irritationens | bestämd form genitiv |
| Plural | |
| irritationer | obestämd form |
| irritationers | obestämd form genitiv |
| irritationerna | bestämd form |
| irritationernas | bestämd form genitiv |


