publicerad: 2015
stabbighet
stabb·ig·het
substantiv
~en • till stabbig 1,2
| Singular | |
|---|---|
| en stabbighet | obestämd form |
| en stabbighets | obestämd form genitiv |
| stabbigheten | bestämd form |
| stabbighetens | bestämd form genitiv |


